Klokken som vokste opp med meg

  Jeg husker da jeg gikk på barneskolen, var jeg ofte for sent ute til timen. Men til en bursdag ga faren min meg en digital klokke og ba meg alltid være punktlig og ha en tidsforståelse. Han håpet at jeg ikke ville komme for sent til skolen igjen. Det var første gang jeg kom i kontakt med en klokke, og jeg var spent i ganske lang tid. Selvfølgelig sørget denne spenningen også for at jeg aldri kom for sent til skolen igjen, men det er en historie for en annen gang. Min første klokke var en digital en; den fulgte meg gjennom barneskoleårene og ga meg en grunnleggende forståelse av tid.

　　Elektroniske produkter fases ut raskt, og digitale klokker er intet unntak. Da jeg begynte på videregående, fordi studiene gikk ganske bra, ga faren min meg en klokke til. Jeg husker fortsatt tydelig at det var en Fiyta-klokke; designet var veldig minimalistisk og den holdt tiden veldig nøyaktig. Det var først senere jeg lærte at det var en kvartsklokke. Sammenlignet med en digital klokke har en kvartsklokke en mye lengre levetid. Denne Fiyta-klokken ble hos meg helt til jeg begynte på universitetet og begynte å jobbe. Selvfølgelig skyldtes det at jeg kunne bruke den så lenge også mitt daglige vedlikehold. På dette tidspunktet hadde jeg en viss forståelse for klokker og ble stadig mer fascinert av dem.

　　Etter at jeg begynte å jobbe og tjente min første potte med gull, var det første jeg gjorde å kjøpe en sveitsisk klokke. Grunnen til at jeg valgte en sveitsisk klokke, er at Sveits er urmakerkunstens hjemland; sveitsiske klokker er ikke bare utmerkede i håndverk, men representerer også en jakt på kunstnerisk smak. Den gangen hadde jeg bare øyne for Rolex, og jeg brukte hele lønnen min på å kjøpe enRolexRolex, noe som betyr at jeg måtte leve sparsommelig i lang tid etterpå bare for å få endene til å møtes. Jeg savner den ungdommelige hensynsløsheten; jeg var bare impulsiv uten for mange bekymringer. Denne Rolexen ble behandlet som en skatt og tatt godt vare på; når jeg ikke hadde den på meg, plasserte jeg den forsiktig tilbake i esken for oppbevaring.

　　Fram til dette året ligger den Rolexen, kjøpt for min første potte med gull, fremdeles stille i esken sin. Jeg bruker den ikke så ofte fordi den har stor minnebetydning. I dag eier jeg mer enn én klokke, og enten det erIWCen IWC, ellerOmegaen Omega, har de alle blitt min lidenskap innen klokker. En klokke er som en gammel venn gjennom mange år, som følger meg i stillhet, minner meg på tiden, forteller meg at jeg må være presis, og hjelper meg å forstå begrepet tid.