Å plukke opp en klokke

　　En klokke som hadde fulgt meg i 7 år,Rolexgikk tapt i en plutselig ulykke. Sannelig, du vet først hvordan du skal verdsette noe etter at du har mistet det; åh, for en smadrende erkjennelse!

　　Det er så mange minner og historier knyttet til klokker. Rolexen som fulgte meg i 7 år, registrerte mange av mine ungdommelige og vakre øyeblikk, og var vitne til vennskap, kjærlighet og familiebånd. Men jo lenger du har noe, jo lettere er det å overse tilstedeværelsen; dette er noe du må innrømme.

　　En helt vanlig dag planla noen venner og jeg en tur til bygda; bare tanken på det føltes veldig behagelig, så jeg takket ja uten videre. Jeg brydde meg ikke om tiden, ettersom jeg ikke en gang kastet et blikk på Rolexen på håndleddet mitt. Den føltes som et rent tilbehør. Vi ble enige om et møtested, og gjengen vår dro av sted i høyt humør. Under bilturen skravlet vi i vei uten tidsbegrep, og det føltes som om vi ankom reisemålet vårt, bygda ——, på null komma niks.

　　Jeg må si at naturen på bygda var veldig frisk og vakker, med mer sjel og mindre forfengelighet enn i den travle byen. Gjengen vår lo og snakket, og vi grillet til og med. Kort sagt hadde vi det fantastisk. Senere foreslo noen å ta en svømmetur i elven, siden vannet i den lille bygdebekken var svært rent og krystallklart. Alle jublet for forslaget, så vi kledde av oss til undertøyet og hoppet i elven, og jeg var intet unntak.

　　Når kan en person enklest glemme alt og ignorere ytre påvirkninger? Kanskje bare når man har det moro. Gjengen vår lekte fritt til det begynte å mørkne, og først da kom vi på land. Da vi var kommet opp på bredden, følte jeg meg litt utilpass, selv om jeg ikke helt kunne si hvorfor. Vennene mine presset på for at vi skulle skynde oss, så jeg hadde ikke tid til å tenke for mye og dro så fort vi satte oss i bilen.

　　I bilen fikk jeg endelig tid til å reflektere over hvorfor jeg følte meg utilpass. Jeg løftet hånden for å sjekke tiden, og innså plutselig at Rolexen min var borte! Kjære vene, når ble den borte? Hvor falt den av? En rekke spørsmål strømmet gjennom hodet på meg og førte til at hjernen min kortsluttet et øyeblikk. Jeg fortalte vennene mine om klokken som var borte, og vi var alle enige om at den må ha falt i elven mens vi badet. Selv om jeg trodde det samme, håpet jeg fremdeles at jeg ikke hadde hatt klokken på meg og hadde lagt den igjen hjemme i stedet.

　　Grufulle er realitetene alltid; klokken var sannelig tapt, og jeg falt inn i en lang periode med angrefulle tanker. Det er ikke bare anger over tapet, men fordi jeg en gang eide den uten å vite hvordan jeg skulle verdsette den. Om bare – men det finnes ingen "hvis". Hvis du har en klokke på håndleddet som har fulgt deg lenge, må du verdsette den. Plukk oppKlokkeog bruk din egen tid på å ta vare på den.