En manns tre skatter: en replikaklokke er essensiell

        Som ordtaket sier, viser en manns tre skatter til de vanlige gjenstandene man bærer på seg som symboliserer en manns sosiale status. Hva disse tre skattene faktisk er, endrer seg med tiden. Opprinnelig ble det sagt å være et slips, et belte og en lighter, som sannsynligvis var produkter fra 80s. På 90s ble det sagt å være skinnsko (eller en skinnveske), et belte og en klokke. Ingen kan si sikkert hva de er i dag. Andre foreslår biler, vakre kvinner og en iPhone.

　　Skal denne påstanden holde stikk, må man først definere hva essensen i disse tre skattene er.

　　For tiden passer det ganske godt å klassifisere en klokke som en av en manns tre skatter. Det samsvarer med ulike definisjoner som finnes i The Theory of the Leisure Class, Style eller “ iøynefallende forbruk ”. Til syvende og sist er det som kalles stil eller eleganse ganske enkelt evnen til å unngå manuelt arbeid og bruke ulike særegne ytre gjenstander til å konstruere ens “ fremvisning ” av status over vanlige menneskers nivå. Ikke så, ikke høste, ikke spise gratis! Våre kinesiske forfedre oppdaget denne universelle sannheten for tusenvis av år siden. Akkurat som begreper som rettsstat eller lokalt selvstyre, var dette også ting Kina lekte med for lenge siden – selv om det naturligvis er en helt annen sak hvordan de til slutt ble ødelagt og gjort mindre tiltalende enn andres versjoner.

　　Klokkens historiske utvikling illustrerer dette fenomenet perfekt. Opprinnelig var det ikke anstendig for en gentleman å bære en klokke, ettersom gentlemen ikke utførte fysiskt arbeid og ikke trengte å vite hva klokken var. Senere, da de gjorde det, brukte de først lommeur, og det er derfor dresser eller vestene hadde en lomme til disse. Etter å ha båret lommeur i årvisst, ble gentlemen lei av byrden og ga til slutt etter for armbåndsuret. På den tiden ble ikke klokker med selvlysende visere regnet som finere klokker, siden gentlemen ikke trengte å lese av tiden i mørket. Tidligere hadde dressklokker en diameter på bare 35mm, noe som gjorde dem enkle å gjemme under en skjorteensjett. Tilfeldigvis var skjorter en gang i tiden bare undertøy brukt av de lavere klasser. Siden årtusenskiftet har et stort antall internett- og finans-nyrike dukket opp, i et forsøk på å bryte med den dårlige smaken til den gamle overklassen, slik at klokkeskivene har blitt stadig større, akkurat som kvinners skjørt har blitt kortere. Selv om et av triksene for å skille mellom høyklasse og lavklasse er å bare avdekke ett område – enten utringningen ovenfor eller de lange bena nedenfor; hvis begge vises, anser de med stil det for å være lavklasse. Det finnes jo helgjennomsiktige antrekk nå som noen vestlige også bruker, men selv med full gjennomsiktighet regnes det ikke som fullstendig avslørt; det er slik stil blir født.

　　I dag,Kopiklokkertidsvisningsfunksjonen til en replikaklokke er ubetydelig; å vise seg fram er dens primære formål. Fram til etter andre verdenskrig handlet klokker om å forfølge presisjon, og å skryte av hvor presise de var, var et tegn på å være dyre – merk at fordi den var dyr, var den presis; ikke fordi den var presis, var den dyr – det var mekaniske klokkers æra. Som et resultat knuste japanske kvartsklokker sirkelen av vestlig gammel rikdom. I 1964 ble Omega, som tidligere hadde hatt en eksklusiv rett til olympisk tidtaking i 17 ganger, slått av Seiko og gikk glipp av OL for første gang.

　　Derfor er en måte å vise seg fram med en replikaklokke i dag: sammenlign hvis klokke som er mindre nøyaktig; jo mindre nøyaktig, jo bedre klokke. Et høyere nivå av pretensjon er: pokker, klokken stoppet igjen (hvorfor stoppet den? Åpenbart fordi det er for mange replikaklokker til å trekke opp alle i tide)...