tourbillonenes "feil og mangler"

“Rolex er endeløs, så godt det er å leve, ingen grunn til å undersøke fysiske bevis”, dette er teksten fra Eason Chans kjente sang "Tourbillon". Det er bare det at redaktøren, i sin nåværende situasjon, ikke har følt den følelsen ordentlig enda, de har tross alt ikke nådd “så plutselig kommer høsten, og ser man seg rundt, er det som skal være der allerede der” den typen høyde! Redaktøren har imidlertid fremdeles en viss forståelse for den store oppfinnelsen som er “tourbillonen”.

klokkeentusiaster vil absolutt ikke være ukjente med tourbillonen,1795år, oppfant den store urmakermesteren Louis.Breguet en klokkejusteringsenhet som kombinerer hele gangpartiet og kan rotere kontinuerlig med konstant hastighet. Formålet med dette er å minimere effekten av tyngdekraften på “gangpartiet” i klokker, og dermed forbedre nøyaktigheten på tidsvisningen. For en mer detaljert analyse kan du sjekke Baidu; redaktøren ønsker hovedsakelig å diskutere “ulempene” ved tourbillonen her.

Jaeger-LeCoultre Tourbillon-serie

    Etter oppfinnelsen av tourbillonen av Abraham-Louis Breguet, har kjente klikkmerker som Jaeger-LeCoultre, Audemars Piguet og Hublot alle produsert sine egne tourbillon-ur, og blitt stadig mer komplekse i sin jakt på æren som den fremste urmakeren. Men, som Kahlil Gibran uttrykte det, “Vi har allerede vandret så langt at vi har glemmen hvorfor vi la ut på reisen”. Faktisk, da Mr. Breguet opprinnelig fant opp tourbillonmekanismen, var den først og fremst ment for lommeur. I motsetning til moderne armbåndsur, blir lommeur ikke båret på håndleddet; de blir vanligvis stukket eller lagt i en vestlomme. Dette skaper et problem: fordi et lommeur forblir i samme posisjon over lengre perioder, gjør tyngdekraften at de nedre delene av urverket utsettes for større press og friksjon. Over tid vil disse urverksdelene bli slitt, noe som påvirker nøyaktigheten i tidsmålingen.

Ettersom klokkens visere har tikket videre, har menneskeheten krysset200år, og lommeur har gradvis utviklet seg til de armbåndsurene vi bruker i dag. Forutsatt at vi er førlige, endrer klokkene på håndleddene våre stadig posisjon i løpet av dagen med bevegelsene til armene våre, i stedet for å forbli “statiske” som et lommeur. Selv om disse bevegelsene ikke er like regelmessige som en tourbillon, er det ingen benektelse for at de spiller en betydelig rolle i å dempe virkningene av tyngdekraften på urverket. Følgelig blir funksjonen til en tourbillonmekanisme i et armbåndsur sterkt redusert.

Tourbillonen, som opprinnelig ble unnfanget for å forbedre tidsnøyaktigheten, ser nå ut til å ha mistet sitt opprinnelige formål. De fleste tourbillon-klokker produsert av merker som Jaeger-LeCoultre og Hublot har åpen eller skjelettert design, hovedsakelig for å vise fram sitt sofistikerte håndverk. Likevel kan det sollyset kan “nå” også. På grunn av den åpne designen er tourbillon-komponentene praktisk talt utsatt for direkte sollys, med den konsekvens at delene og smøremidlene varmes opp, noe som forstyrrer mekanismens drift og forkorter levetiden. Du vil kanskje argumentere for at en slik effekt er ubetydelig, men ikke glem at mange mesterurmakere fant opp disse komplikasjonene ganske enkelt i håp om å forbedre klokkens nøyaktighet ved1sekunder eller enda mindre. De streber etter perfeksjon, og i en verden av perfeksjon er ingenting ubetydelig. På dette punktet kan man ikke unngå å beundre Patek Philippe, titanen i urmakerverdenen, fordi deres turbillonmekanisme ikke kan sees gjennom krystallbaklokket; de holder mekanismen “skjult”.


    Merker er vel klar over at det å vise frem turbillonen har sine ulemper, så hvorfor fortsetter de å gjøre det? Sannheten er at i dag er hovedrollen til en turbillon ikke lenger tidskalibrering, men estetisk tiltrekningskraft. Merker viser kontinuerlig frem sine unike design fordi eksklusivitet fremhever deres verdi. De legger ned innsats i finishen på turbillonkomponentene; innrømmet er dette ekstremt tidkrevende og krever høye ferdigheter, noe som resulterer i et sluttprodukt som ikke bare er visuelt slående, men som også blir et midtpunkt for klokkeentusiaster. Uansett bør en turbillon teoretisk sett fremdeles vise mindre feilmarginer enn en standard mekanisk klokke. Med kontinuerlige fremskritt innen moderne urmakerpresisjon og produksjonsgjennombrudd oppnår imidlertid standard luksusklokker allerede ekstraordinært små feilmarginer som konkurrerer med turbillonen. Følgelig oppveier den visuelle tiltrekningskraften og merkevareverdien til en turbillon nå langt dens praktiske nytteverdi.

Når alt dette er sagt, er dette på ingen måte et forsøk på å nedvurdere turbillonen – hvem vilde tørre å nekte for mesterverket til Mester Breguet? Det er ganske enkelt slik at med tidenes løp, i likhet med mange ting, har formålet endret seg. Dessuten, når vi kjøper en klokke, er det vel ofte for å gjøre et godt inntrykk og vise frem vår status? I den henseende oppfyller turbillonklokker fremdeles i høy grad kravene til moderne brukere.