Prinsipper for selvlysning og materialklassifisering i klokker

Selvlysningfenomener i materie deles generelt inn i to kategorier: den ene er når et stoff varmes opp, noe som produserer termisk stråling og avgir lys, og den andre er når et stoff eksiteres til å absorbere energi, går over til en eksitert tilstand (en ustabil tilstand) og deretter returnerer til grunntilstanden mens det frigjør energi i form av lys. Det selvlysende belegget som brukes på klokker benytter seg av denne andre kategorienprinsipper, som er at fluorescerende materialer avgir lys etter å ha blitt eksitert.

Typer selvlysende materialer

Tradisjonelle selvlysende beleggsmaterialer kan deles inn i selvlysende og lyslagrende typer. Selvlysende fosforer stoler i hovedsak på spormengder av radioaktive substanser de inneholder for å avgi stråler som eksiterer fosforet til å gløde. Lyslagrende fosforer inneholder på den annen side praktisk talt ingen radioaktive substanser, men de må absorbere og lagre en tilstrekkelig intensitet av eksternt lys på forhånd, slik at egne elektroner overføres fra et lavt energinivå til et høyt energinivå for å lagres. Når omgivelsene blir mørke, frigir de den absorberte energien langsomt trinn for trinn; på dette tidspunktet går elektronene over fra høye til lave energinivåer, og fosforet begynner å gløde. Siden den lyslagrende typen ikke i seg selv inneholder stråleeksiterende materialer, er etterskinnets varighet midlertidig underlegen den til den selvlysende typen.