Forskjeller i vanntetthet for luksusklokker

På grunn av den raske utviklingen av sportsur har vanntetthet blitt så vanlig at vi ofte tar det for gitt. En nærmere titt på denne vanlige funksjonen avslører imidlertid dens kompleksitet.

Slik gjøres en klokke vanntett:

Flere faktorer bidrar til en klokkes vanntetthet. Den viktigste er pakningen, eller O-ringen, laget av gummi, nylon eller teflon. Den skaper en vanntett forsegling i skjøtene mellom glasset, baklokket, kronen og urkassen. For kronografer har også trykknappene pakninger. I tillegg er vanntette urkasser foret med tetningslag for å unngå vanninntrenging. Urkassens tykkelse og materiale er også viktige faktorer for å avgjøre om en klokke trygt kan brukes under vann.

Bruk av et skrudd baklokk i stedet for et presset lokk bidrar også til vanntettheten. Mange dykkerklokker bruker en skrudd krone for å forhindre at vann trenger inn gjennom opptrekkakselens hull. Ved å stramme til kronen dannes en vanntett forsegling, omtrent som forseglingen mellom et glass og tilhørende skrulokk.

Hvorfor ikke merke den som «fullstendig vanntett»:

I henhold til retningslinjer utstedt av US Federal Trade Commission kan klokkeforhandlere ikke merke klokkene sine som «fullstendig vanntett». Selv om en klokke er designet for dypvannsdykking, kan det ikke hevdes at den er fullstendig vanntett.

Hva er de ulike nivåene av vanntetthet:

Klokker med det laveste nivået av vannbestandighet er kun merket med "water-resistant"; disse tåler sprut, men bør ikke nedsenkes i vann. Det neste nivået, som vanligvis er merket som vannbestandig til 50 meter, indikerer at klokken egner seg til svømming; det neste nivået er 100 meter, som indikerer egnethet for snorkling; etterfulgt av 200 meter, som egner seg til dykking med dykkeutstyr; og videre til utrolige 1000 meter. Peter Purtschert, teknisk direktør hos Breitling USA, påpeker at klokker på dette siste nivået kan brukes til dypvannsdykking, med pakninger laget av materialer som motstår helium i et dykkers dekompresjonskammer. Noen klokker er utstyrt med en ventil som brukeren kan benytte til å slippe ut helium som har trengt inn i klokken, for å forhindre at urkassen sprekker når klokken og dykkeren returnerer til normalt atmosfærisk trykk. Dybden for vannbestandighet oppgitt i meter er kun en teoretisk verdi. Den refererer til dybden når både klokken og vannet står helt stille. Denne statiske tilstanden finnes ikke i den virkelige verden for svømmere eller dykkere. I det virkelige liv øker bevegelsen av brukerens arm i vann i vesentlig grad vanntrykket på klokken, slik at den ikke bør brukes på den teoretiske dybden som indikeres av laboratorietestmaskiner.

I spesifikasjoner for vannbestandighet står ATM for "atmosfære", som tilsvarer trykket på en dybde av 10 meter. En annen term for atmosfærisk trykk er bar, som ofte brukes i Europa.

Vannbestandighet er ikke permanent og avhenger av flere faktorer, hvorav noen påvirkes av slitasje eller tid. Pakninger kan korrodere eller bli deformert, urkassen kan bli skadet, eller glasset kan løsne eller få sprekker. Derfor, i likhet med bilen din og tennene dine, krever en klokke forebyggende vedlikehold og service.

Slik tester du vannbestandighet:

Det finnes i hovedsak to maskinbaserte metoder for testing av vanntetthet, kjent som "tørre" og "våte" tester. I den tørre testen påføres klokken lufttrykk, og urkassen måles for utvidelse på grunn av luftlekkasje. Hvis den utvides, er klokken ikke vanntett. I én type "våt" test påføres klokken først lufttrykk, og deretter senkes den ned i vann. Hvis det oppstår bobler mens klokken er under vann, indikerer det at luft allerede hadde trengt inn i klokken før nedsenkingen, noe som betyr at den ikke er vanntett. En annen "våt" test går ut på at klokken plasseres i et lite kammer fylt med vann og deretter settes under trykk med et stempel. Hvis vann kommer inn i klokken, indikerer det at klokken ikke er vanntett.